Aase Marie Bergersen må gå i noen timer og fantasere seg inn i gamle dager. Da først kan hun sette seg ned og skrive. Slik har romanen Kjærlighet og armod blitt til, og forfatteren ser ikke bort fra at det kommer flere historier.

- Jeg må skrive om gamle dager, greier ikke å skrive noe fra moderne tid. Jeg er sånn romantiker jeg, vet du. Og så kan jeg heller ikke bare sette meg ned og skrive sånn helt uten videre. Jeg må forberede meg, og leve meg inn i den gamle tiden i noen timer før jeg begynner å skrive. Og så er jeg et skikkelig følelsesmenneske, og kan lett begynne å gråte litt over det jeg skriver, sier Bergersen og ler. Akkurat hvorfor alt må dreie seg om gamle dager, nærmere bestemt århundreskiftet rundt 1800-tallet, har hun ikke noe fullgodt svar på, annet enn at hun selv er noe opp i årene, og at faren hennes ble født i 1896.
- Far fortalte meg mye fra gamle dager.

Kjærlighet og drama
Fortellingen til Bergersen utspiller seg i en liten bygd nær svenskegrensen, noen mil nord for Kristiania.
- Kan du fortelle litt om handlingen i Kjærlighet og armod?
- Jeg kan jo ikke røpe alt, men jeg kan si at hovedpersonen drar på fisketur. De lever jo av jakt og fiske. Han finner et barnelik som ikke er fullvokst, det kan være rundt sju måneder. Han gravlegger liket, og så fortsetter historien. Men han får aldri helt fred fra opplevelsen. Så dør faren, og han må ta ansvaret hjemme hos mora. Hesten dør samme sommeren, og han må prøve å skaffe familien en ny. Han har et ulveskinn på låven, og forsøker å bytte det mot en hest hos storbonden. Der møter han en jente som han kjenner igjen fra skoletiden. Nå har hun blitt sytten år gammel, og er en nydelig ung dame. Han blir helt betatt, forklarer forfatteren. Hun vil ikke si så mye mer enn at den unge jenta blir utsatt for noe fryktelig, og at det preger både henne, hovedpersonen, storbonden og resten av historien helt til endes.

Kjøpt en liten skrivestue
Bergersen har lest mye litteratur for å sette seg inn i tiden hun skriver om. Men det var ikke før hun selv ble gammel at hun virkelig fikk tid til å sette seg ned og skrive.
- Jeg har jo jobbet fullt, og ble alenemor med gutten min allerede i femtiårene. Det var vanskelige tider, og han måtte greie seg mye selv. Det hendte nok at jeg fikk litt tid til å sette meg ned og skrive, men jeg hadde ikke noe særlig tro på meg selv. Det meste jeg skrev den gang har jeg brent opp. Jeg kunne jo ikke dumme meg ut for bygda, sier Bergersen og ler. Hun sier videre at hun kom til et punkt der det var nå eller aldri:
- Skal det bli noe, så må det bli nå. Derfor gleder jeg meg til å komme til den gamle husmannsplassen jeg driver og skal kjøpe. Der skal jeg sitte ved svartovnen, med kaffekjelen, og drømme meg inn i en annen verden, sier Bergersen fornøyd.

Av Trond Anfinnsen