Kun et halvt år etter sin forfatterdebut er Jan-Erik Vik ute med en ny novellesamling. Tittelen denne gang er ”Kikkeren”.

To bøker på et halvt år, du er produktiv?
- Ja, etter tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente etter debuten ”Siste Timen”, var jeg så inspirert at jeg gjøv rett på en ny novellesamling. Jeg hadde mange historier som lå og ventet i bakhodet. Forlaget er selvsagt også en stor bidragsyter i forhold til at vi fikk dette til før jul.
Samme sjangeren, sier du. Har ”Kikkeren” et like stort sprik i tid, sted og situasjoner som ”Siste Timen”?
- Ja, den har egentlig det. Boken starter med en historie om heksebrenning fra 1663, som visstnok var det året det ble brent flest hekser i Norge. Deretter er historiene stort sett hentet fra vår tid, men settingene varierer fra det uhyggelige til ren spenning. I Iikhet med den første boken er det en del vendinger i ”Kikkeren” som jeg håper vil overraske leserne.

Du har tidligere uttalt at du ikke er så glad i ”happy endings”. Holder du fast ved dette?
- Jeg er veldig glad i happy endings i det virkelige liv, men jeg tror en novelle sitter lenger i leseren, dersom det ikke alltid ender med jubel. I ”Kikkeren” har jeg derimot to noveller som jeg vil karakterisere som ganske hyggelige.

Har du selv noen favoritter blant dine noveller?
- Når jeg skriver en novelle så kommer historiene så nær at jeg får et slags forhold til hver og en av dem. Skal jeg likevel trekke frem to, så må det være ”Kikkeren” og ”Sommer på Torvet”. I ”Kikkeren” så beskriver jeg noe antakelig flere enn meg frykter, nemlig det at det kanskje står noen utenfor i mørket og kikker inn i huset ditt på kvelden. I denne historien kan jeg love at den verste frykten går i oppfyllelse. Bildet på forsiden av boken, som for øvrig er tatt av min svoger Magne Solberg, indikerer litt av hva man kan forvente seg. I ”Sommer på Torvet”, legger jeg settingen til et populært arrangement med samme navn, som foregår hver sommer i Kristiansand. Den omhandler et ganske aktuelt tema, synes nå jeg i hvert fall, og det har med fasade å gjøre, og det å skulle spille en annen person en den man egentlig er. Om ikke det er så ekstremt for oss alle som i denne historien, så tror jeg nok mange av oss kan kjenne seg litt igjen. Det å være seg selv kan være vanskelig nok det, om man ikke også skal utgi seg for å være enda bedre…

Vil du anbefale den ene boken din fremfor den andre?
- Nei, absolutt ikke. Jeg synes begge bøkene har sitt eget preg. Hvis du tenker på om jeg føler jeg har forbedret meg i bok nummer to, så merker jeg progresjon i forhold til at jeg lettere finner de rette ordene nå enn tidligere. Ellers har den første boken min også gjort at jeg har blitt kontaktet av andre forfattere. Det setter jeg stor pris på, og jeg tror det er sunt som ny forfatter å ”sparre” med andre. Skulle noen ha dette behovet, så kan jeg i hvert fall si at de står fritt til å kontakte meg. Jeg er mye hyggeligere enn novellene mine tilsier.

Da har du skrevet 19 noveller på ganske kort tid. Blir det flere?
- Det håper jeg virkelig. En god venn av meg fortalte at han nå leste en av novellene mine hver gang han satt på trikken på vei til og fra jobb. Det er nettopp det jeg liker med noveller, at man på kort tid får en fullverdig historie man kan ta med seg og fundere på den dagen. Noveller er geniale i så måte, og jeg håper flere får smake på den følelsen i en hektisk hverdag. Jeg jobber også med noen romanprosjekter, men for meg er det en mer tidkrevende prosess, sier Jan-Erik Vik.